Det er alltid en kamp et sted. En konflikt hvor man etterpå sitter med en vinner og en taper. Et fotballag som løper så fort de kan, men som allikevel rykker ned. Makt som skal fordeles mellom politikere. Sosiale stiger som må klatres. Striden om det siste kakestykket eller forhandlingene rundt leggetid.
Jøran Gamman
Seniorrådgiver Kommunikasjon
Ute i naturen er derimot alt så tilsynelatende enkelt. Brutalt, men fryktelig forutsigbart. Simpelt, men vanskelig å mestre lenge nok til at man rekker å bli gammel. Spis eller bli spist. Få mange barn og ta vare på dem som overlever ser ut til å være låten de fleste danser til.
Hver dag blir man eksponert for ulike typer av konflikter, små kamper som må utkjempes over varierende arenaer. Ut i fra talent og personlighet er det visse oppgjør man kan være disponert til å gjøre det bra i og andre slag man er dømt til å tape. De fleste av oss er dårlige tapere, men kampene må tas, uansett hvordan du håndterer det. Tap og vinn med samme sinn betyr egentlig; Bli vant det til. Du skal kjempe tusen milioner kamper i løpet av livet og du kan ikke vinne alle.
Det er ikke alltid så lett å vinne en diskusjon mot en som har ekstreme meninger. Noen ganger kan jeg få inntrykk av at det nesten er majoriteten av oss som huser kontroversielle holdninger og utdaterte politiske overbevisninger i den ene eller den andre retningen. De blir ofte observert i kommentarfelt, i aviser og på TV. De får sykt mye spalteplass og legger beslag på en stor del av oppmerksomheten vår.
Jeg har ofte lurt på om dette er i proporsjon til resten av befolkningen.
Nyere forskning peker på at det faktisk er det motsatte som er tilfelle (google that shit). De aller fleste av oss er fornuftige, omsorgsfulle og ærlige borgere som vil leve i felleskap. Vi vil ha det trygt og stabilt rundt oss slik at barna våre kan leve så gode liv som mulig. Bare rundt fem prosent av oss avviker fra dette. Det er disse som dominerer sosiale medier og bruker kreftene sine på å drysse hatefulle ord over alle som vil lese, se eller høre på. Heldigvis er denne lille andelen av hissige lemen temmelig konstant over tid og det virker ikke som at de rekrutterer så veldig mange nye medlemmer. Opp gjennom historien kan vi finne mange eksempler på hvor galt det kan gå når vi hører litt for mye dem og tillater at de får slippe til i vår hverdag.
De burde egentlig passe seg. For den virkelig mektige majoriteten ligger rolig og følger med. Ser ned på dem gjennom glasset og noterer seg deres væremåte og handlemønster. Den store kongen er det helt vanlige flertallet. Vi som alltid rydder opp etter gale despoter og maktsyke aktivister. Dette er ikke vårt første rodeo og akkurat som løven ligger vi i skyggen og slapper av mesteparten av dagen. Vi har ofte nok med oss selv, tenker på hva vi skal spise til neste måltid og om vi greier å spare nok penger til den ferien vi har planlagt i 2020. Vi prøver ikke å sabotere for andre og vi driter i hva du mener om TAX FREE kvoten og om du synes det er for mange innvandrere eller homofile i gatene. Vi passer ungene og skaffer litt mat, og så lenge du ikke plager oss for mye så går det greit, men hvis du ikke gir deg og insisterer på å fortsette, vil du før eller senere få hele løveflokken etter deg.
Det er en kamp du aldri kan vinne.